I mange samanhengar kjem ulike avdelingar i fylkeskommunen med protest eller motsegn til tiltak i lokalsamfunnet. Ofte vert miljøaspektet nytta som grunngjeving for at tiltakshavar må endre eller skrinlegge planane sine. Slikt skaper mykje ekstraarbeid, men det er også slik at aksepten for å ta meir omsyn til miljøet synest å ha blitt aukande.

I dette lyser stiller det seg mildt sagt merkeleg at fylkeskommunen som byggherre tillet den løysinga vi ser når det gjeld transport av steinmassar til fyllingane som vert etablerte i samband med bygginga av nye Nerlandsøybrua. Tusenvis ar kubikkmeter stein må hentast til jobben, og steinen vert frakta milevis gjennom til dels tettbygde strok, fram til Igesund.

Hadde det vore slik at det ikkje fanst stein nærare Igesund enn i Koppen på indre Bergsøya eller på Kvalneset i Ulstein, så hadde det sjølvsagt vore forståeleg at løysinga vart som ho vart. Men i dette tilfellet stiller det seg litt annleis. Det er nemleg eit uberørt steinuttak i Igesund, like ved der anleggsarbeidet går føre seg. Det er attpåtil øyremerkt til brufylinga.

Eit lokalt selskap sikra seg uttaket etter ein lang prosess, under føresetnad av at steinen berre kunne brukast til brua. Eit anna selskap fekk jobben med fyllinga. Resultatet er at enorme mengder stein er frakta over store avstandar, med tilhøyrande slitasje både på miljø/klima og vegar. Dessutan kan det stillast spørsmål med løysinga i eit tryggleiksperspektiv.

Fylkeskommunen, som har det overordna ansvaret, kjem med tynne svar og syner til at klimabudsjettet er oppfylt. Dei slår fast at entreprenøren kan gjere som han vil. Tilbake sit eit spørjande lokalsamfunn. Ein kan med grunn lure på om klima og miljø eigentleg er viktig for fylkeskommunen.