Garden Nøresande høyrde til Nonnesæter Kloster på 1500 talet. Kongen gav garden til Vincents Lange i 1529. Garden har sidan skifta eigar mange gongar.

I 1780 vart Sivert Olsen på Herøy eigar og tok til å drive handel. Han eigde mange gardar og handelsstadar i dette distriktet. Då han tok til å verte gamal og sjukleg ville han overlate eigedomane til sønene. Ein son fekk Herøy. Den andre valde Sandshamn. Dette var Frans S. Olsen som i 1812 overtok eigedomen og dreiv forretninga vidare. Ifylgje eit dokument i samband med ein branntakst sto det då ti bygningar på eigedomen. Av desse står hovudbygninga «Låna» og Storebåtnaustet endå.

Frans dreiv garden og handelen i mange år framover. Alle fiskarstovene og saltebuene leigde han ut til framande fiskarar som rodde fiske her og budde i land. I 1865 gjekk forretninga og den store eigedomen til tvangsauksjon.

Etter denne auksjonen vart den driftige Olai Olsen i Volda ny eigar av gard og hus og forretningsdrift. Dette vart den livlegaste tida i Sandshamn si historie. Rabben skriv i Sandesoga at Storebåtnaustet vart rive i 1868 og at eit nytt 2-høgda og større hus vart oppsett på same tomta, bordkledt og med torvtak. Dette vart brukt til telegrafkontor og fiskarbustad.

I søraustre enden av huset var naust og på loftet eit «timbra» rom med 18 faste senger. Det var elles fleire rom i huset. Med fisket har det alltid gått opp og ned, og med Olai Olsen gjekk det som med alle dei andre. Han måtte gå frå all sin eigedom og all si forretningsdrift i Sandshamn. Ikkje alle tykte like godt om Olai Olsen, men han var ein drivande forretningsmann. Han makta å skape ein liten by av Sandshamn på knappe 10 år.

I 1878 kom ein ny eigar, Gustav Gerhardson Wiig frå Flåvær i Herøy. Han overtok garden og alle bygningane frå Olai Olsen si tid. I tillegg bygde han eit nytt sjøpakkhus og eit storbåtnaust til. Eigedomen hadde no 19 bygningar. I 1885 hadde eigedomen gått over til Volda og Ørsta Sparebank.

I 1890 vart garden kjøpt av Peder Eliasson Koppen, Frans J. Olsen og Abraham Sande. Dei dreiv garden og forretninga i lag. Det var godt fiske og det gjekk bra ei tid, men også for desse vart det dårlegare tider. I 1907 vart det utskifting og garden vart delt mellom eigarane.

Storebåtnaustet har vore gjenstand for mange brev att og fram mellom partane. Foto: Endre Vorren

Desse selde ein del av eigedomen til Ansgar Anderson Fiskaa i 1905. Dette gjeld Storebåtnaustet og Vaskarsteinbua. Denne eigedomen fekk namnet Rosenlund. Ansgar Fiskaa hadde frå før forretning i Toftesund. No vart hovudforretninga hans flytta til Rosenlund. Han innreidde bustadrom i fremste enden av Storebåtnaustet der det før hadde vore butikk, kontor, telegrafstasjon og postopneri. I andre enden som fram til då var brukt til storbåtnaust innreidde han butikk og kontor. Han bygde også ei ny stor sjøbu i tre høgder vegg i vegg med Vaskarsteinbuda samt to fiskarstover med plass til seks båtlag, nytt bakeri i betong, eit salteri og også eit tran-damperi. Han var ein av dei første på Søre Sunnmøre som dreiv omsetning av isafisk. I 1916 kjøpte han vassfallet i Sørebrandal med tanke på kraftutbygging. I dei tider vart det vanskar med forretningsdrifta.

Andreas Longva og Ole Otterlei kjøpte eigedomen av Ansgar Fiskå i 1916. Dei to dreiv butikk og fiskeforretning saman. Ole Otterlei innreidde loftet over butikken og budde der. Andreas, og seinare Johan Longva med familie budde i fremste enden. Johan Longva dreiv butikken ei tid. Han døde i 1968. Kona, Birgitte Longva, dreiv butikken vidare saman med sonen John Longva. Dei reiv bakeriet, fiskarstova og bygde ny butikk. Det gamle kummehuset der det før vart salta fisk vart no omgjort til lager for den nye butikken.

Folketalet på Sandsøya hadde vore minkande i mange år. Det vart sterk konkurranse mellom dei to butikkane som var att. Birgitte og John Longva valde å gje seg i 1999 og selde heile eigedomen til ei gruppe som ville prøve å drive vidare med marina, fiske-turisme og butikk. Dette var lokale små-investorar som gjekk saman i eit aksjeselskap som fekk namnet Rosenlund AS.

Poenget med denne oppramsinga er å peike på den kontinuerlege endringa av bygningar og bruksområde. Spesielt når det gjeld Storebåtnaustet. Eg var ein av denne gruppa som ville prøve å satse på turisme. Noko av det første vi tok til med var bygging av utleigerom i Storebåtnaustet. Dette vart ikkje enkelt. Ingenting var vinkelrett eller i vater. Grunnarbeidet var gjort på enklaste måten slik at fukt både frå grunnen og frå veggane hadde resultert i rotne stokkar i berande konstruksjonar.

Heile bygget var i ferd med å sige saman, noko som viser tydeleg på taket og bordkledninga. I søraustre enden der det opphavlege naustet stod hadde terrenget same skråning som fjøra nedanfor. Her var det bygt steinmurar som stokkane kvilte på. Difor var det råd å skifte dei ut for å stabilisere bygget. Eg kraup under golvet så langt inn som råd for å prøve å vurdere tilstanden. Grunnen under fremste halvparten var ikkje utgravd, var tilnærma horisontal og ikkje drenert. Stokkane såg ut til å kvile på lave steinheller. Der hadde rusk og rask samla seg opp gjennom 130 år slik at stokkane hadde rotna opp. Det måtte byggast nye vegger, tak og golv innvendig i det gamle bygget for å få eit brukande resultat.

Dei stadige bruksendringane av Storebåtnaustet førte til mange ombyggingar. Eg tvilar på om det i det heile finst noko som kan nyttast opp att av dette bygget. Difor er ynskje frå miljøavdelinga på fylket heilt uforståeleg. Det kan ikkje ligge særleg grundige vurderingar bak.

Det same inntrykket har eg fått av opprettinga av fuglereservatet på Sandsøya. Før dette var eg med på oppstarting av eit oppdrettsanlegg på Voravika med landbase i Voraland. Då fuglereservatet vart oppretta fekk alle grunneigarane i området høve til å uttale seg. Grensene vart likevel teikna unøyaktig og ikkje i samsvar med avtalane. Sidan har det vore ein underleg kamp der det stadig kom endringar og justeringar. Til slutt var grensa flytta til midten av tomta vi hadde kjøpt av ein nabo. Det var uråd å få gehør for våre argument mot eit slikt overgrep. Vi måtte til med advokat og klaga direkte til direktoratet. Derifrå kom ei skarp reprimande til fylket sin representant som hadde gått langt utom sitt mandat.

No pågår ein kamp mellom ein husbyggar i byggefeltet på Sandshamna og verneinteressene. Ei tomt kjem for nær reservatet i Sandsvågen. Her er ikkje klare reglar, men kravet til avstand har stadig vorte endra utan god grunngjeving, m.a.o. er det synsing frå fylket. Dette er merkeleg. Dei to Fuglereservata dekker eit areal som utgjer ein stor del av øya inkludert Sandsvågen. Eg har ikkje nøyaktige mål å støtte meg til, men det må utgjere om lag halvparten av arealet på Sandsøya! Kan dette verkeleg vere seriøst?

Ein ung og evnerik sandsøying kjøpte eit nedlagt småbruk ved byggefeltet med tanke på bubilplass til turistane. Dette fekk ein bråstopp fordi han måtte gjere ei utgraving for å sjekke om det kunne vere noko av interesse under torva. Klart han ville finne noko! Her er berre eit smalt belte mellom fjella og havet og her har vore mange sjøfarande. Vikinggravene ligg tett langs sjøen, men alle er utgravne og gjengrodde og ingen har lenger nytte eller interesse for dei. Her har vore mange utgravingar både i nærleiken og elles rundt om på øya. Det kan vel ikkje vere meininga at kvar einaste kvadratmeter må sjekkast! Eg trur ikkje ein vil finne noko anna enn det ein allereie har funne elles i området. Den unge og evnerike mannen har flytta herifrå.

Foreldra mine flytta til Voren midt på -50 talet. Eg vart då næraste nabo til det som seinare vart Storevika Fuglereservat. Då var det eit yrande fugleliv med mange fugleartar. Eg flytta tilbake på -70 talet og hadde mesteparten av åra sidan arbeidsplassen ved og på sjøen ved reservatet. Det har vore ei tydeleg negativ utvikling i reservatet. Først kom minken, sidan overtok oteren. Først forsvann terna og småmåsen. Ærfuglen minka også vekk.

Til slutt var det berre gråmåse og svartbak att. Dei fleste av desse har flytta opp i Kletten utanfor reservatet for å få fred i hekketida. Fiskeyngelen som kunne stå i tjukke stimar kring oppdrettsanlegget og elles langs land er mest heilt fråverande. Men grågåsa har fått gode vilkår i reservatet og kosar seg med graset til bøndene. Kva nytte har vi hatt av dette inngripande tiltaket?

Eg har lenge fundert over at det kjem så mange vernetiltak i vårt område medan meir urbane strøk knapt har liknande problem. Kan det vere eit mål som skal oppnåast og dette vert dytta på oss fordi vi ikkje lenger har resursar til å ta til motmæle? Har dei tilsette i miljøavdelinga gode nok instruksar som dekkjer alle problemområde slik at personlege haldningar ikkje får påverke prosessane?

Heldigvis var det nyleg ein person med tilknyting til Sande Kommune som tok opp denne problematikken i Vestlandsnytt for nokre dagar sidan. Dette var musikk i mine øyre og eg vil på det sterkaste oppmode om at kommuneleiinga tek tak i det. Som om det som er nemnt allereie ikkje er nok kjem tydelegvis kutt i ferjetilbodet på toppen. Det heile tek til å likne eit overgrep mot minoritetar.