Kronikk:

En kartografisk nyordning av Norge

Gammalt kart av Sande.  Foto: Nasjonalbiblioteket

Fritt Ord

Da tyskerne kom til Norge i 1940, hadde de med seg opptrykk av de nyeste kartene over landet. Likevel var mange av disse gamle og unøyaktige, og ikke gode nok for militær bruk. Dermed installerte Wehrmachts oppmålingstropper seg på Rosenhoff skole i Oslo, og krevde full tilgang til alle arkiver og alt utstyr fra Norges Geografiske Oppmåling.

Svevende lys

Etter seieren skulle det bli slutt på forskjellige kartverk for hvert lille land rundt omkring. I Berlin var det bestemt at hele Europa skulle måles på nytt, med den nyeste teknologien og etter enhetlig tysk standard. Det gjaldt også Norge. Nordvestlandet var blant de dårligst kartlagte landsdelene i 1940, og her fryktet tyskerne også en alliert landgang. Dermed ble Møre og Romsdal utpekt som prøveklut for denne kartografiske nyordningen av Norge. Fra høsten 1943 begynte flyene å lette fra Gossen flyplass utenfor Molde med en rigg av spesialkonstruerte kameraer i buken.

Kartene skulle tegnes etter den toppmoderne Multiplex-metoden. Den går ut på å ta flere overlappende flybilder, der kameraet er stilt i en nøyaktig vinkel. Senere kan negativene legges i en stereoplanigraf, en maskin som projiserer flere bilder oppå hverandre i nøyaktig samme vinkel som de ble tatt. Tar man på seg et par briller med rødt og blått glass – det vi i dag kaller 3D-briller – vil det fotograferte landskapet gjenoppstå som en lysmodell, svevende i rommet. Etter å ha fanget terrenget og brakt det innendørs, kunne man bruke en justérbar spesialpenn og i ro og mak tegne det av til et fullgodt topografisk kart.

Metoden var mye raskere enn tradisjonell landmåling ute i terrenget, som kunne ta flere år. Norges Geografiske Oppmåling hadde brukt denne teknologien på Finnmarksvidda og i Dronning Maud land siden 1936. I tysk regi ble Møre og Romsdal nå det første fylket som ble 3D-fotografert i sin helhet.

Evig tapt

Flere av de tyske arkivene ble fortløpende sendt til Berlin, og forsvant i bomberegnet mot slutten av krigen. Mange ble også brent med overlegg i krigens hektiske, siste dager.

Men av alle tapte, tyske arkiver er få så uopprettelig tapt som denne svevende lysmodellen av Mørekysten og Romsdalsfjellene. Den eksisterte strengt tatt kun som et sanseinntrykk på tegnerens netthinne, bak de fargede glassene, i et mørkt rom. Hver gang han tok av seg brillene, eller slo på taklyset, forsvant modellen på et blunk.

Men selve kartet er bevart. Det vil si, av 962 planlagte kartblad, ble bare ett ferdig. I to måneder satt det tyskere med 3D-briller og tegnet på kartutsnittet B28W Nord. Dette eneste utfylte kvadratet i det ambisiøse koordinatnettet, viser Gurskøya, Sandsøya og Kvamsøya på Søre Sunnmøre. Kartet var ferdig trykket i mars 1945.

Så monterte de nye negativer i projektoren, og begynte å risse opp Tustna og Stabblandet på Nordmøre. Så langt kom det nye kartet over Tusenårsriket, før lyset ble skrudd på og den tyske modellen sluttet å eksistere.

Et livsviktig prosjekt

Etter hvert som krigslykken snudde for tyskerne, ble stadig flere kontorarbeidere overført til stridstjeneste. I 1944 ble Karten- und Vermessungsabteilung 624 overført fra Oslo, hvor de hadde vært siden 1940, til østfronten hvor avdelingen ble tilintetgjort rundt jul. Tilbake satt en omorganisert kartavdeling på bare seksti mann. Vi kan anta at de kjente fronttjenesten puste dem i nakken.

Å videreføre B28W, eller i alle fall å dra ut tiden, var nå blitt et spørsmål om liv og død. Heldigvis for dem, ble prosjektet videreført helt til den 8. mai. Selv om alle visste at Hitlers nye europakart aldri kom til å bli noko av.