Jeg er en buss

Jeg er som en buss. Helt siden jeg starta motoren på bussen, har jeg hatt passasjerer

Illustrasjonsfoto: pixfuel.com 

Ung

Mine første passasjerer var familie: Mamma, pappa, søster, besteforeldre, tante, onkler, og søskenbarn. Ikke lenge etter skulle min første nykommer sette seg på bussen. Hun het Veronica. Hun var ett år eldre enn meg, og kanskje hun egentlig syntes jeg var litt irriterende, men hun forlot aldri bussen. Hun satte seg bak meg, slik at jeg kunne snu meg og fortelle henne ting når jeg trengte det.

Jo lengre jeg kjørte, jo flere passasjerer kom på bussen. Nye søskenbarn og nye venner. En dag, når jeg så bak mot setene, så jeg at mamma og pappa ikke satt sammen lenger. De satt plutselig langt fra hverandre. Hva skulle det bety? Ikke visste jeg, kanskje det ble for trangt å sitte sammen?

En dag setter en ny mann seg ved siden av mamma, hvem er det? Like bak mannen sitter en gutt, ett år eldre enn meg. Vi skal bli bestevenner, på den måten jeg og søstera mi er. Litt senere holder mamma et lite barn i hendene sine, den søteste lillebroren min.

Det er noen utenfor bussen, de vil ikke inn. De er der bare for å riste på bussen og plage den. For første gang bobler det i meg, dette var ikke koselig.

Oldemor gikk fram og satte seg i framsetet. «Kan du slippe meg av ved på toppen av skyene?», spør hun. Jeg kjører den gylne veien opp til gullporten. Før hun går av bussen, klemmer hun meg og stryker meg over kinnet en siste gang. «Du har så myk og vakker hud», sier hun. «Er det lenge til jeg ser deg igjen?» Hun smiler: «Du ser meg igjen når bussturen din ender». Så stiger hun av bussen og jeg kjører videre. Nå har jeg bare et bilde av henne igjen, det er ikke det samme, men jeg vet at hun er her.

Mannen som sitter ved siden av mamma lovet mye. Trampoline, båt og et godt hjem. Men han lovet aldri å sitte i bussen min gjennom hele turen. Ut av bussen gikk mannen og den ett år eldre gutten, bestevennen min. Eneste måten jeg hilser på han nå er når han skal hente noe til det nye barnet.

Enda en ny mann ville sitte ved siden av mamma, men jeg åpnet ikke døren. Ikke til han eller de to jentene han kom med. Det var greit nok når de vinket til hverandre gjennom vinduene, men han må holde seg av bussen. Dessverre er ikke det mitt valg, og den nye mannen og de to jentene trengte seg på inn i bussen.

Bussen hadde flere mennesker enn noen gang, men den føltes tom. Og der var mer bagasje på bussen enn den kunne tåle. Jeg fikk lyst til å avslutte turen. Bussen kjørte saktere enn noen gang, og motoren begynte å spytte. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare meg over den neste fartsdumpen, men heldigvis har jeg mange passasjerer på bussen som hjelper med å fikse motoren. Til og med den nye mannen ved siden av mamma og jentene hans.

Plutselig kjørte jeg på en dump som fikk hele bussen til å hoppe. Jeg beklaget meg til passasjerene, men noen av dem ville ikke la det gå, så de gikk av bussen. Det har aldri skjedd før, hva skal det bety?

Ettersom bussturen går, plukker jeg opp nye passasjerer bestandig. Mange går av også, noen føler jeg meg bedre etter at har gått av, men noen savner jeg. Noen har gått av for å bli hentet igjen.

Veien foran meg er uklar, ikke mørk, bare doggete. Men noen ting er klart. Denne mannen har lovet å forbli i bussen min, og det kunne jeg ikke vært mer takknemlig for. Noen venner har også lovet, men det er bare noen få jeg vet ikke lyver.

Noe jeg også kan se nå er at ting blir bedre. Folk vil gå av, giftige folk vil komme på, og noen vil jeg miste til skyene. Men uansett hvor mange triste ting som skjer, er der alltid noen av de samme menneskene som forblir i setene deres. Og uansett hvem som går på eller av, vet jeg at jeg kommer til å lære noe nytt av hver eneste person.