Når vi i dag snakkar om virus, handlar det ofte om at datamaskina vår har fått eit virus.
For 14 dagar sidan gjekk Fjesbok-sida mi heilt i vranglås. Utan at eg visste det, sende «eg» ufrivillig ut ein luguber video, med pornografisk innhald, til fleire som eg er ven med på Fjesboka.
Eg fekk kjapt både meldingar og telefonar om problemet, og takkar for det. Ei venninne frå ungdomen, kom med fylgjande hjartesukk: «Er det verkeleg du som har sendt ut dette?» Eg tek det som eit kompliment, at ho ikkje kjenner meg slik.
Det er ein ulukkeleg situasjon når det blir sendt ut noko i ditt namn, som du ikkje har kontroll over. Eg vart flau, og lurte på kva dei tenkte om meg, dei som tok mot all driten. Sletting og skifte av passord vart gjort, og kva som likevel vandra vidare, har eg ikkje kontroll på.
Dei som sit bak sine skjermar og sender ut vondskapen, har ikkje ærlege hensikter. Dei er ikkje så interesserte i å vise tvilsame filmar eller noko anna.
Dei vil bryte seg inn i livet ditt, og ta over både brukarnamnet og passordet ditt. Kjensla av å bli invadert av nokon, er ikkje god. Før du veit ordet av det, er du rana for pengar frå kontoen din.
Då eg første gang reiste ut i verda til ein stor by, åtvara mormor meg sterkt mot å gå ute åleine om kvelden eller om natta.
– Du kan bli slått ned og rana, før du veit ordet av det, fortalde ho. No kan du bli rana på høglys dag i di eiga stove, ved å trykkje på noko du ikkje bør trykkje på. Eg veit kva mormor hadde sagt om ho hadde levd:
– Det e verdas siste tid.
For kjeltringane blir smartare og smartare, det er ikkje berre på Fjesboka dei opererer.
Dei sender også ut falske e-postar, og gir seg ut for vere Skatteetaten, ein bank, Posten, eller nokon annan, som vi vanlegvis stolar på. Eller den klassiske telefonen frå nokon som hevdar dei er frå Microsoft, og dei fortel at det er noko gale med datamaskina di, og dei tilbyr deg hjelp.
Hadde det vore verdsmeisterskap i dårleg engelsk, hadde mange av dei vunne meisterskapen. Det er lenge sidan eg slutta å ta telefonen når eg ser eit langt nummer på displayet, men no har dei svindla til seg norske nummer også.
Risikoen for å gå på limpinnen er stor, og nokre svindel e-postar eg har fått, er svært profesjonelt laga.
Men ikkje alle; for nokre veker sidan fekk eg ein e-post frå nokon som ga seg ut for å vere Skatteetaten. Dei kunne glede meg med at eg hadde drygt 6000 kroner til gode på skatten, dei måtte berre ha kontoinformasjonen min for å betale ut pengane.
Svindelen var lett å avsløre, skatteetaten sender ikkje ut noko sånt på e-post, du må logge deg inn sjølvsagt. Men det som var mest komisk var at desse svindlarane, som nok opererer frå utlandet, hadde brukt programmet Google translate til å omsetje eit anna språk til norsk.
Difor var teksta som følgde med heilt komisk, og kunne ha blitt ein sketsj med Harald Heide Steen Jr, om han hadde levd. Når ein får ei melding om noko som er for godt til å vere sant, er det som regel ikkje sant.
Blant anna får eg stadig vekk e-postar frå ei dame (med bilde) som hevdar ho bur berre 200 meter ifrå meg.
Eg har ikkje sett den halvnakne dama her i nabolaget. Ho lokkar med elskov, dersom eg trykkjer på ei lenke ho har lagt ved e-posten. Å trykkje på sånne lenker, som du ikkje kjenner til, er noko av det verste du gjer, fortalde ein dataekspert meg.
Verdsveven har blitt vår beste ven, men potensielt sett vår verste fiende. På mange måtar er nettet ei mørk bakgate, der svindlarane lurer på kvart hjørne.
Eigentleg bør vi henge eit godt synleg skilt på veggen, der det står: «IKKJE TRYKK, UTAN AT DU ER HEILT SIKKER!»