Men slik gjekk det ikkje. Ikkje lenge etter at det meste av Norge opna opp igjen etter to år med unntakstilstand, byrja krigen i Ukraina.

Vladimir Putin gjekk til åtak på nye delar av det stolte landet i aust, etter at Krimhalvøya vart annektert tilbake i 2014. No verkar det som om Russland er ute etter heile det sjølvstendige landet.

Krigen er verst for dei det gjeld, folk som blir drepne og såra, familiar som blir splitta og er på flukt, heime og elles i Europa. Det verkar heilt utruleg at noko slikt kan skje i 2022, men Russland og den kyniske og gale diktatoren skyr ingen midlar, koste kva det koste vil.

I dag bur det mange ukrainarar i våre kommunar, og dei bør få all hjelp og støtte som tenkjast kan.

Det blir småtteri i høve til lidingane i det ukrainske folket, men: Faktum er likevel at krigen har sendt sjokkbølger gjennom det meste av verdsøkonomien. Krigen har forsterka ei allereie byrjande energikrise, i alle fall prismessig - også her på berget.

Mot slutten av 2022 har det vanvitige prisnivået på straum også nådd våre delar av landet. Og renta skyt i vêret. Vanlege folk slit med å få endane til å møtast, medan delar av næringslivet har snudd frå optimisme til pessimisme.

Samstundes opplever vi ein prisvekst som er alarmerande stor, der straum og drivstoff er viktige faktorar. Men også matvarer og anna som trengst til det daglege opphaldet, kostar langt meir enn for berre eit halvår tilbake.

Ein skal ikkje måle fanden på veggen, det finst også plenty med lyspunkt. Mykje av næringslivet går så det susar. I vårt distrikt har offshorenæringa fått ein etterlengta opptur, og fiskeri og akvakultur er framleis berebjelkar av dimensjonar. Ønsket for neste år må bli ei rolegare og meir stabil verd, til det beste både for nasjonar og menneske.