Vegarbeidaren og fangstmannen hadde kjent den bitre smaken av fattigdom på 1930-talet. Han hadde funne sin politiske hamn, som han lojalt fortøya båten sin i.

Debattane i fjernsynet var sjølve startskotet, og for ein samfunnsinteressert ungdom, var det også høgdepunkta. Dei sat i studio og røykte, dei såg triste ut, som om dei hadde mista både gard og grunn. Trygve Bratteli smilte ikkje ein einaste gong, men sa likevel noko klokt: «Jeg lover ingenting, og det skal jeg holde.»

Eit høgdepunkt var når Reiulf Steen kveikte den kjempestore pipa si. Då måtte Herbjørn Sørebø slå på radaren, for å sjå Kåre Willoch. Willoch hadde merkeleg nok like lite hår då, som han har no, og no er han er over nitti.

Etter kvart dukka kjeftesmella frå Bygdøy opp. Då hadde vi fått fargefjernsyn, og vi kunne sjå at Gro vart raud på halsen, når Kåre stakk henne som ein kvefs.

No er vi i gang att, og valet i år handlar om kven som skal styre kommunar og fylke. Då skulle ein tru at rikspolitikarane heldt seg langt unna, og gav ordet til dei som skal veljast.

Men rikspolitikarane er ikkje blyge, dei er tidleg ute og stel båe scena og showet. Med hovudstadspressa på slep reiser dei rundt og lovar alt mogleg på vegner av kommunane.

Oftast er det tunge løft som kommunane ikkje har råd til. Heilt uavhengig av kven som har hatt regjeringsansvar, har dette vore Statens glansnummer. Dei pålegg kommunane å gjere dit og datt, men sender ikkje med nok pengar til å gjere det. Det er som å pålegge nokon å køyre frå Fosnavåg til Gjerdsvika, men dei får berre bensin nok til Moltu.

Men slike vonde ting er gløymde akkurat no, no glinsar og skin det i kvar ei krå i det politiske huset, og hukommelsen vert godt gøymt i eit rosemåla skåp. At folk flest hugsar dårleg, har alltid vore politikarar sin store trøyst, og dei eldre hugsar dårlegast.

Dei eldre får i det store og heile mykje merksemd i alle valkampar, dei skal berast fram på gullstol, sola skal skine på dei langt inn i livskvelden. Men å justere pensjonane i takt med prisveksten det får dei ikkje til, same kor mange kalkulatorar dei disponerer i Finansdepartementet.

Men gløym det, no er himmelriket flytta ned på jorda, og ved porten står Erna og Jonas og delar ut valbrosjyrar på glanspapir, drops og ballongar.

I valkampen er det ingen gruar seg til å kome på sjukeheimen. Der skal dei tilsette stå på geledd, med ferske aviser, nykokte egg og nybryggja kaffi. Med skjelvande hender kan vi legge ut ein selfi på Fjesboka, saman med den råaste dama på sjukeheimen, fru Sørensen på 89. Men for alt eg veit kan det vere ein mekanisk robot som kjem stabbande inn på rommet med blodtrykksmedisinen. Det kan til og med hende at han snakkar engelsk.

Alltid er godteposen full når det er valkamp, det er berre å forsyne seg grovt. Du og du, for eit lukkeland.

Eigedomsskatten skal ned, bompengane skal ned og Jonas vil by dei håpefulle på ein sunn matpakke når dei kjem på skulen.

Allereie no veit vi at mykje av det dei lovar ikkje kjem til å skje, men dei får ei viss påminning av Winston Churchill: «Politisk dyktigheit er å kunne seie kva som vil skje i morgon, neste veke, neste månad og neste år – og etterpå kunne forklare kvifor det ikkje skjedde».

Det er den øvinga som er så vanskeleg, og det er ein viss risiko for at rikspolitikarane gjennomfører festen, og sender bakrusen til lokalpolitikarane.

Lokalpolitikarane i vårt nærområde, er meir nøkterne og lågmælte enn politikarane på riksplan. Dei veit godt at i eit lite lokalsamfunn er det lett å gå skoa av seg, dersom ein lovar ting ein absolutt ikkje kan halde.

Men det er lokale politikarar vi skal møte dei næraste vekene, og det er deira syn på ulike spørsmål vi skal drøfte. Eg heiar på dei fordi dei vil bruke av fritida si til å skape betre lokalsamfunn.