Vi var bleike som nyvaska laken, etter fem veker under shelterdekk. Gamlelandet heldt på å gå i oppløysing av regn, og folk gjekk hutrande langs bygatene, våte som bergenske kråker.

Det var berre ei løysing att for bleike fiskarkroppar, nemleg å reise til eit varmare land. Det var ikkje så vanleg å reise sørover den gongen, som det er i dag. Vi brukte så kort tid på å bestille reisa, at damene på reisebyrået var tydeleg sjokkerte. Men havets proletarar var opplærte til handlekraft. Eller som Kjell Kjellen Bigset ville ha sagt: «La gå, her e vi allereie seint ute»

Det einaste utanomsnakket, stod kameraten min for, då han ville vite om vi skulle flyge med eit fly frå flyselskapet Spantax. Eit fly frå dei hadde nemleg prøvt å «lande» i Drøbak, i 1978.

Det var ei nestenulukke som fekk stor merksemd i media. Sjefen for Spantax-Norge var glad, då han eit par dagar etterpå, fortalde at ingen hadde avbestilt reisene sine med flyselskapet.

Laurdag kveld, same veka, kom Harald Heide Steen jr. på fjernsyn, som flykaptein Alfredo Navarro Gomez, i Spantax. Han hadde langt svart hår, kjederøykte, og avslørte ein mildt sagt dårleg engelsk. Han fortalde at mora skreiv rapportane hans, og at han hadde vore postflygar i Andalucía på eit einmotors fly, av typen Henkell Trocken. Problemet er at Henkell Trocken er ein musserande vin, og ikkje eit fly. På måndag avbestilte folk reisene sine med Spantax, som om dei var galne.

Men det vart heldigvis ikkje Spantax-fly på oss, og snart var vi i lufta, på veg mot solfylte strender. I brystlomma mi hang ein Petterøes blå, og nokre krølla pengesetlar. Vi var fiskarar, såg ut som fiskarar, og vi var stolte av yrket vårt.

Damene som sat rundt oss i flyet, kom frå møblerte heimar, og dei var forskrekka av desse høgrøysta fiskarane.«Gid er dere fiskere, er det ikke de som lukter så vondt, sa dei og snurpa i hop lepestiftsmunnane sine. Det var kanskje ikkje så mykje å hente på Oslos beste vestkant, men dei tina opp.

Som de skjønar, kom vi vel fram og det kjendest godt ut. Det var berre å gå ut i sola og steikje kroppen. Etter kvart lyste nasen mi som eit raudt diskolys, og eg måtte halde meg innandørs ein dag. Elles kunne eg ha blitt hovudrett på grisefesten. Det var forresten ein primitiv fest, der folk dansa noko som likna folkeviseleikar, rundt ein heilsteikt gris.

Nokre som reiser til framande stader skal sjå på gamle kyrkjer og museum. Dei går oftast i sandalar, har kamera på magen, og hendene fulle av reisehandbøker, og eg har alltid tykt synd på dei.

Vi var definitivt ikkje i den kategorien, vi såg etter damer, vi flørta med damer. Men det kunne vere like vanskeleg å få tak i ei dame, som å gjere eit storvarp på fiskebankane ved Shetland.

Men sjølvkjensla var god, og jammen hadde ikkje vi ein sånn trendy «sixpack» på magen også, etter bøy og tøy på eit rullande dekk. I dag er ein slik veltrimma mage, berre ei luftspegling på ein mørk nattehimmel. Det vart litt sommarflørting på strendene, og på diskoteka. Det skjer noko når kaldt fiskarblod blir varma opp. I dag ligg minneboka uskriven, arkivert ein stad i bakhovudet.

Eg veit at eg sakte men sikkert nærmar meg livskvelden, og når nordvestkulingen piskar meg i ansiktet, og kald snø legg seg på hud og hår, då opnar eg minneboka. Eg er tilbake i ungdomstida, til sommar og sol, og til flørting på ei solfylt kvit strand. Vi treng alle litt romantikk, viss ikkje går vi i svart, i denne vonde verda. Kjærleik treng vi også, men det er ei litt større sak, meir komplisert kan ein vel seie.

No er det sommar og eg vil oppmode alle som har høve til det, om å gå ut og flørte hemningslaust. Gløym vindmøller, bompengar, restskatt, og livets mange sorger. Gå ut i sommarkvelden og smil optimistisk til verda.

Eg må innrømme at eg har tapt meg i det siste, men eg har varsla mine næraste om at dersom eg sluttar å snu meg etter damer- skal dei ringe 113.

Ha ein romantisk torsdag.