Det vil seie at meir enn 350.000 menneske er nær pårørande til eit menneske med demens, og dette talet vil stige til 700.000 om eit par tiår.

Seinast førre veke stod ein herøymann fram i Vestlandsnytt, saman med pårørande, og snakka om korleis det å leve med demens artar seg for vedkomande, med god tilrettelegging. For nokre få år sidan var det ei kvinne frå Sande som stod fram, saman med si demenssjuke mor.

Dette er ikkje berre prisverdig og modig. Samstundes er det også viktig. Demens er ein av dei sjukdomane som framleis har eit slør av tabu rundt seg. Å få vanskar med å orientere seg og kunne utføre kvardagslege aktivitetar vert naturleg nok oppfatta som eit stort tap, noko både pasienten og dei pårørande i mange tilfelle ikkje ynskjer å fortelje.

Det positive med openheit er at ein kan oppleve å få endå betre føresetnader for å få betre tilrettelegging. Demens artar seg ulikt frå person til person. Nokre treng svært mykje hjelp, andre treng gjerne enkle grep rundt seg for å få auka livskvalitet berre det vert tilrettelagt godt nok. Og, dess mindre tabubelagd sjukdomen er, dess betre vil det vere for alle involverte.

Lokalt har vi eit oppegåande frivillig apparat som jobbar for demensssaka, både gjennom praktiske tiltak og innsamling av midlar til demensforsking. Det er all grunn til å applaudere dette arbeidet. Ytre Søre Sunnmøre demensforenining, oftast i samarbeid med kommunane, har i fleire år arrangert kurs for pårørande til demensråka. Mange har uttrykt at dei har stor nytte av kursa, som kan vere medverkande til ein ny og betre kvardag for pasientar, familie og vener.