«Så länge skutan kan gå. Så länge hjärtat kan slå», syng Evert Taube. Av og til høyrer eg på denne melodien og tenker på bestefedrane mine. Begge levde dei og ånda for havet. Som så mange andre frå deira sin generasjon. Sjølv om dei på sine eldre dagar ikkje lenger kunne føre skuta så slo hjartet deira for havet, og dei som ferdast der. Og eg undrar meg over om hjarta til oss som kjem etter slår like hardt?

Ei tid var

Farfar, Arnt Harald Leinebø, var eit arbeidsjern som saman med Ivar «Garen» Leine bygde opp linereiarlaga på Leinane, med makelaust engasjement og innsats. Frå ein enkel trebåt til dagens moderne autolinefartøy bidrog Arnt som fiskar, skipper og reiar. Han levde og ånda for alle som jobbar på sjø. Sjølv på sine eldre dagar gjekk det ikkje ein dag utan at han var ned på kaia eller spurte etter dei som var ute til havs. Farfar var grunnpilaren for oss i Leinebris, og utan han hadde vi ikkje hatt eit reiarlag å føre vidare i dag.

Morfar, Charles Remø, var kjend for sin kamp til havs under andre verdskrig og jobben han gjorde i norsk fiskeripolitikk. Han fekk Kongens fortenestemedalje i gull for den omfattande innsatsen han gjorde. Han var ein uredd ungdom som reiste frå mor og far ut i skumle farvatn for å kjempe for fridommen til landet vårt. Han kjempa fiskaren si sak på Stortinget. Han elska fisk. Han lukta fisk. Slik ein skikkeleg morfar og sjømann skal.

Mange timar har eg lytta til historier frå tida som var. Den gongen dei levde ved og av havet. Dei var borte i månader utan å sjå familien heime. Eine tanta mi lærte seg å gå før ho fekk sjå far sin. Ein skal ikkje lenger tilbake enn til då min eigen far var ute på sjø. I fleire veker var han borte. Heime sat mamma, aleine med ansvaret for tre barn aleine. Dei få gongane pappa ringde over satellitten var det ikkje mange orda vi fekk utveksle. Tenk berre på telefonrekninga! Når båten så endeleg la til kai var det med skrekkblanda fryd vi tok imot ein stor og god bamseklem frå mannen som nesten var ugjenkjenneleg bak det store svarte skjegget. Når Shetlandskaramellene blei leite fram, var gleda komplett. Men ofte var den kortvarig, då båten stod og venta på å ta han med på neste tur.

Ei anna tid vart

I dag er alt berre eit tastetrykk unna. Sjølv om ein er på havet skal ein vere på nett. Helst medan ein er i badstua eller slappar av i kinosalen etter ei god økt. Vi veks opp utan dei same krav og utfordringar som besteforeldra våre gjorde. Og putene som har vorte sydd under armane våre sender vi enkelt vidare til barna våre. Fridommen, som mange mista livet for, er det nok lett å ta for gitt.

«Det var ei tid ho vil aldri meir bli» syng Johannes Kleppevik i visa om den siste sjømann. Når ein generasjon mønstrar av tek framtidas sjøfolk over roret. Og i kva retning styrer vi? Eg både trur og håper at kursen blir stø. Om ikkje anna håper eg at vi slepp å hoppe i livbåtane med det første. Og har vi vinden med oss kan det kanskje også på ein god dag vere ein ørliten sjanse for at dei som kikar ned på oss får sjå at vi klarer å føre skuta trygt i hamn. Med roret i den eine armen og mobilen i den andre. Med lærdom frå generasjonane før oss i minne, om vi berre tek oss tid til å leite dei fram.

Takk, farfar. Takk, morfar. Måtte vi klare å føre arva etter dokke vidare. Og takk til alle dokke der ute som lever og åndar for havet. Takk til dokke sjømenn som aldri mønstrar av!

Lisa Leinebø Pinheiro Foto: Presse