Dei seinare åra har det nærast gått sport i å krisemaksimere uversmeldingar. Vi såg tendensane seinast tidlegare denne veka, med mykje unødig støy og opphausing i delar av media. Bakgrunnen var sjølvsagt meldingane om stormen som skulle kome seint torsdag.
Lat det vere sagt med ein gong: Det er all grunn til å åtvare når det byggjer seg opp med ekstra dårleg ver. Før nyttårsorkanen i 1992 var det faktisk smått med åtvaringar på førehand.
Men etterpå tok det heilt av, spesielt i media.
Nokre veker etter nyttårsorkanen vart det igjen meldt storm. Lokalradioen rigga seg til med ekstra stormsending, og reporterar både frå radio og TV vart sende ut til sjøkanten for å dokumentere elendigheita. Resultatet vart litt komisk. Det skvatt litt sjø inn på land. Denne naturlegaste saka i verda vart malerisk omtala av nokre stakkars reporterar, sende ut av ein sjef som hadde mista gangsynet.
Ein «vanleg storm» toler vi nemleg, både folk, hamner og hus. Negativ aspekt med slik krisemaksimering kvar gong det stormar og bles, skal ikkje undervurderast. Det blir nemleg som i eventyret om guten som ropte «ulv-ulv!». Den dagen det faktisk kjem ekstremver igjen (og det kjem!) vil folk kanskje ikkje tru at det verkeleg er alvor. Opphausing av det som i prinsippet ikkje er uvanlege vermeldingar har også den ulempa at det skremmer opp folk.
Ein skal ha respekt for ver og vind. Men ein storm kan vere ei forfriskande oppleving. Vi som bur her, har sjølvsagt fått det særs varierande veret «med på kjøpet». Kva med å utnytte det betre i turistsamanheng?