Dei sei­na­re åra har det næ­rast gått sport i å kri­se­mak­si­me­re uversmeldingar. Vi såg ten­den­sa­ne sei­nast tid­le­ga­re den­ne veka, med mykje unø­dig støy og opphausing i de­lar av me­dia. Bak­grun­nen var sjølv­sagt mel­din­ga­ne om stor­men som skul­le kome seint tors­dag.

Lat det vere sagt med ein gong: Det er all grunn til å åt­va­re når det byg­gjer seg opp med ekst­ra dår­leg ver. Før nyt­tårs­or­ka­nen i 1992 var det fak­tisk smått med åt­va­rin­gar på føre­hand.

Men et­ter­på tok det heilt av, spe­si­elt i me­dia.

Nokre ve­ker et­ter nyt­tårs­or­ka­nen vart det igjen meldt storm. Lo­kal­ra­di­oen rig­ga seg til med ekst­ra storm­sen­ding, og re­por­te­rar både frå radio og TV vart sen­de ut til sjø­kan­ten for å do­ku­men­te­re elendigheita. Re­sul­ta­tet vart litt ko­misk. Det skvatt litt sjø inn på land. Den­ne na­tur­le­gas­te saka i ver­da vart malerisk om­ta­la av nokre stak­kars re­por­te­rar, sen­de ut av ein sjef som had­de mis­ta gang­sy­net.

Ein «van­leg storm» to­ler vi nem­leg, både folk, ham­ner og hus. Ne­ga­tiv aspekt med slik kri­se­mak­si­me­ring kvar gong det stor­mar og bles, skal ik­kje un­der­vur­de­rast. Det blir nem­leg som i even­ty­ret om gu­ten som rop­te «ulv-ulv!». Den da­gen det fak­tisk kjem ekstremver igjen (og det kjem!) vil folk kan­skje ik­kje tru at det ver­ke­leg er al­vor. Opphausing av det som i prin­sip­pet ikkje er uvanlege vermeldingar har også den ulem­pa at det skrem­mer opp folk.

Ein skal ha re­spekt for ver og vind. Men ein storm kan vere ei for­fris­kan­de opp­le­ving. Vi som bur her, har sjølv­sagt fått det særs va­ri­e­ran­de veret «med på kjø­pet». Kva med å ut­nyt­te det bet­re i tu­rist­sa­man­heng?