N o er tida komen for å stoppe motoren heilt, og legge seg til å drive. Det kan vere greitt å ha ut eit drivanker, slik at ein ikkje driv så fort at ein må starte opp att motoren, før tida.

Eg har alltid velsigna dei som fekk på plass den organiserte ferien. At det til og med er lovpålagt å stoppe opp, og kvile nokre veker. Vi treng nemleg ei pause, frå det daglege maset og kjaset.

Ordet ferie kjem frå det latinske fleirtalsordet «feriae» som var religiøse festdagar. Då dreiv ein ikkje handel og forretningar Ferie kom som eit framandord i norsk på slutten av 1800-talet.

«Med sveitte i ditt ansikt, skal du ete ditt brød» heiter det i skrifta, og eg har ein mistanke om at generasjonane før oss tok det heilt bokstaveleg. Då eg var barn og ungdom var det noko særs viktig som skulle skje når ferien kom, nemleg slåtten. Det var bestemt at vi skulle hjelpe til, med ulike gjeremål.

Det var aldri snakk om å lure seg unna, sjølv kor bittert det var og nytte fine soldagar til arbeid med gras. Vi fekk nærast inntrykk av at om du ikkje sveitta heile tida, var det ei grov synd mot både Gud og menneske.

Det var aldri snakk om at vi skulle hesje, det var mamma, tante, og mormor sitt spesialfelt. Dei hadde det som vi i dag kallar spisskompetanse. Dei hadde på seg oljeforkle og rista høyet på ein spesiell måte, før dei hengde det på hesa. Men vi kunne svinge ein høygaffel og flytte graset nærare hesa, vi kunne og bere staur på våre smale skuldrer. Då Per Borten gjekk av som statsminister i 1971, var eg femten år. Han samanlikna samarbeidet i regjeringa med å bere staur, og eg skjøna poenget veldig godt. Det er når stauren byrjar å sprike på skuldra, at det vert vanskeleg, for ikkje å seie håplaust. Men det var sjølvsagt lyspunkt for unge slåttedrengar. Heimelaga ripsbærsaft var drivstoffet, det fekk vi rikeleg tilgang til. Når klokka vart om lag kvart over elleve, byrja kvinnene å bli urolege og sjå på klokka.

Då skulle dei heim å lage middag, og dei hivde det dei hadde i hendene. Etter kvart seiv det ut god middagslukt gjennom opne kjøkenglas, og dei vaksne karane rusla heim, med ungeflokken diltande etter. For middagen skulle serverast presis klokka tolv, det var ei uskriven lov. Sjølv om siesta er mest brukt i andre land, hadde dei vaksne ein liten siesta mellom tolv og eitt. Var det mogleg å bade, sprang vi på lette føter til sjøen. Vi rakk akkurat eit kjapt bad før pliktene kalla.

Som regel fekk eg med meg to slåttar i ferien, ein på Haddal og ein på Flø. Farfar på Flø var ein føregangsmann, han tok i bruk enkle løysingar til alle gjeremål. Der morfar var konservativ, var farfar progressiv og konstruerte løysingar for å lette arbeidet.

Det var gråtassen som var farfars viktigaste hjelpesvein. Vi bar aldri staur på Flø, strengane til hesjene vart også fint lagt ut frå ei trommel bak på gråtassen, ei løysing som farfar hadde konstruert sjølv.

Vi brukte aldri høygaffel for å flytte graset inn til hesa, vi brukte silosvans. Farfar hadde ein litt lenger siesta, han og fekk middagen presis klokka tolv, farmor var alltid i rute. Så sov farfar middag til klokka halv to, då var kan klar til ny dyst. Eg hata eigentleg heile slåtten, eg hadde mest lyst å fiske. Eg var sikkert berre 10–12 år då eg vart klar over at eg aldri skulle bli bonde. Det er nok fleire enn meg som har fått avsmak til det yrket grunna barndomens slåttejobb.

Men når turrhøyet skulle inn stod verda stille, melding om regn, sende heile folket i arbeid for å få inn høyet.

Eg kjem på Vartdalingen som var ein seriøst kristen mann. Men, med utsikter til regn, tok han motvillig søndagen til hjelp for å få inn turrhøyet.

Medan han heldt på, gjekk presten forbi på veg til kyrkja. Vartdalingen kom han elegant i forkjøpet: «Ja, du skal på arbeid du med prest».