Det rann ikkje akkurat over med pengar i heimen vår, på 1960-talet. Eg trur pappa kjempa ein tapper kamp på havet, for at vi skulle ha det bra, og fritur var eit ord i framandordboka. Mamma var finansminister, og styrte sitt departement med stødig hand. Men når 17. mai nærma seg, merka eg at «finansministeren» vart rausare.

På bedehuset var det ikkje så mykje å få kjøpt på 17. mai, dei sette på ei stor panne med pølser, men eg hugsar ikkje at vi fekk brød til, heller ikkje is.

Men dei hadde brus, kassevis med gul Asina, og på 17. mai brukte vi brusopnar og tok toppa av brusflaska. Det var uvanleg i sunnmørske heimar den tida, vanlegvis vart det slått eit hôl i toppa, med ein spikar, slik at brusa skulle vare ekstra lenge. Men 17. mai var også ein dag då det skulle smelle. Det første våpenet eg krangla til meg, var ein blank revolver, som eg lada med ein raud rull med knallperler.

– Du hekje lov til å sikte på folk, åtvara mamma , den lovnaden heldt eg ikkje, vi hadde trass alt lært oss å seie «hands up».

Det var eit heilt ufarleg våpen, men vi var sjølvsagt politisk ukorrekte, når vi sprang rundt bedehuset, midt under 17. mai-festen og skaut frå hofta. Det rauk til og med frå skytarane, og området rundt bedehuset, såg ut som ei scene i ein dårleg westernfilm.

Men først måtte vi yte våre bidrag til 17. mai-festen, det som vi hadde øvd inn på skulen. Eit skodespel, eller diktlesing, og nokre av oss var modige nok til å synge solo, men det var ikkje akkurat same nivået som i Idol. Men sjuåringar med tannfelling får alltid applaus. Vi skunda oss og blei ferdige med pliktene, før talaren kom, tale var keisame greier. Talarane var gamle og litt tjukke, og dei hadde svart dress, eller dei såg ut om lag slik eg gjer i dag. Fleire av dei heitte Grimstad til etternamn, og slik eg hugsa det, snakka dei berre om Eidsvollsmennene, og dei snakka lenge.

I 11–12-årsalderen fekk vi tyngre skyts mellom hendene. På fint heiter det kinaputtar, men vi kalla det krutkjæringar eller fisekjæringar. Det var to typar, dei minste var svake og small berre litt, medan dei største small godt. Dei var raude med ein svart veik, eg trur dei vart forbodne etter kvart. Men å lage høge smellar på utsida av bedehuset, midt under talen, det hadde vi ikkje lov til.

Men i den alderen er det ingenting som er så spennande som å gjere det ein ikkje har lov til.

Kvar blekkboksa kom i frå denne spesielle dagen, veit ikkje eg, men brått var ho der mellom oss. Ein dristig plan vart lagt av kreative gutungar, no skulle talaren få høyre ein høgst uventa salutt for Eidsvollsmennene sine.

Vi tok to av det kraftigaste skytset, og tvinna samane veikane, så begge skulle smelle på likt. Vi la dei i boksa, som vart plassert heilt inn til bedehusveggen, på høgde med talarstolen.

Vi sette fyr, og trekte oss raskt tilbake, og då smellen kom var vi slett ikkje førebudde på kor kraftig det small.

Observatørar på innsida, kunne fortelje at talaren mista munn og mæle, før han mista tråden. Det vart bråk, og det var lærarane og foreldra våre, som no sette krisestab, for å straffe rampungane.

Vi fekk kjeft der og då, men då vi kom heim var mamma framleis sint, og eg hugsa nesten ordrett kva ho sa. «Tenk om talaren hadde hatt dårleg hjarte, han kunne ha døydd av skrekk – no må du jammen oppføre deg som folk».

Akkurat det hadde eg ikkje tenkt på, ikkje dei andre heller, trur eg. Når eg skamfull gleid inn i svevnen den kvelden, såg eg marerittet for mitt indre auge.

Ein talar som låg død på bedehusgolvet, og heldt på Grunnlova – og det var vår skuld. Eg skamma meg, og hadde dårleg samvit lenge. Året etter var smellen gløymd.