Høyt kvalifiserte og seriøse klimaforskere har en rekke ganger påpekt at det foregår en dramatisk utvikling i forholdet mellom atmosfæren og livsbetingelsene på Jorden.

Som tenkende individer, føler de fleste mennesker som lar fantasien vandre litt mot framtiden, at noe må skje for å få slutt på forsøplingen av jordens atmosfære.

I de områdene på jorden der menneskene har satset hele sitt levesett og «velferd» utelukkende på kommersiell tenkning og kapitalstyrt produksjon av stadig flere produkter, som vi tror er nødvendige for å tilfredsstille makelighetens syndrom, har dette skapt et akselererende behov for mer energi.

Vi pleier å skille mellom to typer energibærere: Ikke fornybare energikilder, som i hovedsak er fossile elementer som olje, gass og kull, og de fornybare, som er et direkte resultat av solens aktivitet på jorden og som omfatter vannkraft, vind, havbølger og direkte solenergi.

Kjernekraften eller atomenergien er i en særstilling og som det reises advarsler mot å bruke, fordi de radioaktive avfallselementene ikke lar seg deponere på en forsvarlig måte og kan, ved bruk i stor målestokk, være en tragedie for menneskeheten.

All omsetning av fossile elementer, som har sedimentert seg av organisk materiale i jordskorpen for mange millioner år siden, må skje ved forbrenning hvis energien av disse skal «tjene» vårt nærmest uendelige antall av innbilte behov.

Disse urgamle energielementene i jordskorpen har, allerede i sin utviklingstid, avgitt sitt naturlige bidrag til sammensetningen av jordens atmosfære, som har gitt livsbetingelser til det store mangfold av ulike økosystemer på jorden.

Menneskene har, for relativt kort tid siden, overtatt rollen som økologiens forvaltere, og foretar stadig mer dramatiske inngrep for å tilfredsstille komforten og makelighetstrangen til den lille gruppen av jordens beboere som er i stand til å «betale» for den relativt korte stunden det er mulig å velte seg i overfloden.

Den «moderne» teknologien har gjort det mulig å «grafse» ut storparten av de sedimenterte energiressursene fra jordens urtid.

Den lille jordkloden, som er en mikroskopisk del av universet, er et lukket system der atmosfæren fra tidenes morgen har spilt på lag med solen som energi og livgiver og jordoverflaten som miljøskaper for alt liv vi kjenner.

Hvis vi spør om menneskene har bidratt til en positiv forvaltning av jordens utallige økosystemer, så er svaret dessverre nei på alle forvaltningsnivåer.

Selv om vi forsøker å fortrenge dagens virkelighet i vår bevissthet, så er vi nå inne i en periode av menneskehetens eksistens, der kapitalen og komforten er de drivende kreftene. Dette har gitt utslag i et formidabelt forbruk av energi, og av mangel på noe bedre, så har vi valgt den minste motstands vei som er forbrenning av fossile elementer.

Enorme mengder av klimagasser (drivhusgasser) blander seg med den tidligere naturballanserte atmosfæren, som gjennom uendelige tidshorisonter har regulert sollyset mot jorden, slik at livskraftige økosystemer har utviklet seg i alle verdenshjørner.

Det er transportmidlene som står for den største delen av forbrenningen og privatbilen er her i en særklasse, selv om vi ikke liker å innrømme det. Så lenge det finnes olje og andre brennbare elementer i jordskorpen, vil nok den nåværende utviklingen fortsette i et stadig økende tempo.

De folkerike landene; Kina, India, Russland og land i Sør-Amerika, er på full fart mot en utvikling i samme retning som de «materielt rike» industrilandene.

Når privatbilen er blitt et berettiget hvermannseie i disse meget folkerike områdene på jorden, så vil nok oljen som drivelement bli  en «kortvarig» hendelse i historien, mens restene av forbrenningen i framtiden ligger som en økologisk ødelegger i atmosfæren og i den livgivende matjorden.

Vi har intelligens og teknologi til å utvikle energiproduksjon som ikke forurenser, men kapitalkreftene omkring fossil energiproduksjon vil nok bremse opp denne muligheten.

Per Sandvik

Gursken