Her er det på sin plass med et større vidsyn og en historikk. At KA-spelet har hatt tilgang på det tidligere barnehagebygget har vært av avgjørende betydning for at Kong Arthurspelet ble realisert i milleniumsåret 2000.

Etter mange spelår med regn, vind, storm og nødvendige muligheter for tørking av klær, garderober, kjøkkentilgang, sminkeavdelinger, syavdelinger for et hundretall aktører fra bygdene og øysamfunnene i kommunen, samt mange fra andre kommuner, ble det skrevet et brev til Sande kommune i 2013 om at barnehagen (Sandebu) var et være eller ikke være for Kong Arthur-spelet. Det ryktet seg at barnehagen skulle nedlegges og kommunen vurderte å selge bygget. Styringsgruppa for KA-spelet skisserte tre muligheter for videre forvaltning av bygget, der kjøp/overdragelse til KA-spelet også var et alternativ.

Dette brevet er fortsatt ikke besvart av kommunen! Kong Arthurspelet har siden levd på nåde i og med at husets skjebne i de 4 påfølgende oppsettinger ikke har vært avklart. Et hus uten tydelig eierskap og styring blir heller ikke vedlikeholdt, hverken materialistisk eller estetisk!

Når jeg vet hvilken frivillig arbeidsinnsats som er lagt ned over snart en 20-årsperiode siden ideen om Kong Arthur-spelet ble født er det sårt å se at spelets ledelse blir beskyldt for å ha «primadonnanykker» og enda verre er det å observere at mange, til og med speldeltakere, gir «tommelen opp» for denne holdningen. Jeg kan ikke annet enn oppfatte det som ren sjikane. Belastningen ved å ha kunstnerisk og økonomisk ansvar for et så stort prosjekt har vært på grensen til at spelet fortsatt lever.

Jeg er sikker på at ingen norske spel i denne størrelsesorden har en mer krevende logistikk med hensyn til reisekoordinering opp mot øvinger og forestillinger. Dessuten er drifting av et så stort prosjekt meget krevende i forhold til koordinering av avtaler med aktører og samarbeidspartnere, søknadsskriving om økonomisk støtte, samarbeidsmøter om utvikling av spelkonseptet, arrangering av sympo-

sier/seminar, matservering til mer enn hundre personer, snekkering, kostymesying, vask/rensing av klær og rekvisitter, utforming av kostymelager, opparbeiding/utbedring av spelplass, barnepass, samarbeid med teknisk stab/lys/musikk/regi, produksjon av redaksjonelt avisstoff, annonsering og plakatdistribusjon, økonomi- og billettansvar,

parkeringsansvar, samt mye mer.

I tillegg står disse ansvarspersonene selv på spelplassen, som sceneaktører. Hvor tar de kreftene, motivasjonen og pågangsmotet fra? Hvorfor gir de så mye av sin tid til KA-spelet?

Svaret er nok ; – at de ser verdien som blir overført til dagens unge sandssokninger via deltakelse, lokalhistorisk formidling, bevisstgjøring av språk/tradisjoner, videreutvikling og samhold. Mange barn og unge har lært mye om samarbeid, respekt, venting, skuespillerkunst, sang og glede. Og de har opplevd mestring og mottatt fantastiske kritikker fra lokalbefolkning, tilreisende og kulturminister.

Spørsmålet mitt blir: Forstår politikerne hva dette spelet har betydd for identitet, stolthet og tilhørighet? KA-spelet omtales i videre kretser enn på Sunnmøre, ja til og med av sentrale forståsegpåere på nasjonalt plan.

I Malm i tidligere Nord-Trøndelag har det vært satt opp et gruveteater som har samlet tusenvis av publikummere i 10 år. Kommunerepresentanter og innbyggere uttaler at «Eplene i Messehagen» har betydd enormt for bygda. Og i fraflyttingsbygda Lierne har det humoristiske gårdsteateret «Pe-Torsa» årlig samlet 6-7.000 tilskuere. Det bor 100 personer i den lille grenda Kvelia. Bygda står på hodet i hele august måned og både næringsliv og lag og foreninger samarbeider og nyter godt av det publikum legger igjen resten av året. Begge disse fenomenene har rikelig med tilgjengelige lokaler for produksjonene, tett inntil spelplassene. Jeg  kjenner faktisk ikke til et eneste spel eller uteteater av litt størrelse som ikke har slike fasiliteter tilrettelagt for det frivillige apparatet. Kommunene og bygdene stiller opp! Hvordan kan et så logistisk komplisert spel som KA-spelet greie seg uten?

Ja, jeg forstår ildsjelene bak KA-spelet og støtter deres vurdering og signaler om at barnehagen er et være eller ikke være for spelet. For ressurspersonene ser det ut til at den

synbare effekten av dette kulturarbeidet er selve drivkraften. De samfunnsmessige virkningene gjennom opplevelser og resultater har vært overordnet det økonomiske sjansespillet. Jeg håper

politikerne finner fram til en avtale med KA-spelet slik at Sandebu fortsatt kan være lagersted og benyttes i de periodene spelet har behov for huset. Telt er, som styringsgruppa sier, ikke et aktuelt alternativ.

Ordfører Dag Vaagen har flere ganger, ved åpningen av spelet, karakterisert KA-spelet som selve «Flaggskipet i kommunen».  Flotte ord!

At ei øy som har opplevd fraflytting i mange tiår ikke har et hus ledig til nye innbyggere, er for meg en gåte. Det kan da ikke være fylt opp med folk i alle husene når folketallet stadig har gått ned?

Hvis det nå blir stang ut for KA-spelet har jeg behov for å takke alle de hundretalls flotte aktørene og medhjelperne jeg har møtt på Kongsvollen. Dere har vært med på å sette Sandsøya og Sande kommune på kartet gjennom felles kulturell innsats og spilleglede. Det er bare å beklage at langdryg vedtaksvegring og et splittet syn på kulturelle næringsverdier blir banestøtet.

Oddbjørn A. Hagen

Levanger