Borte i løen til bestefar var det mye redskap når jeg vaks opp. Blant anna var der spader og møkkagreip.
Ett uttrykk som har blitt meget populært er å kalle en spade for en spade.
Det he gått 7 år siden 22.07. Mye har skjedd siden da. Vi har på mange måter fått et kaldere samfunn. Beskyldningene fra den ene og andre siden florerer. Høyresiden skylder AP for å bruke 22.07 politisk og AP føler seg trakassert og hetsa.
Vi har fått et klima og en retorikk som setter viktige spørsmål som empati, samhørighet og forståelse på prøve.
Det finnes ikke grenser for hva du kan beskylde andre for og vri på uttalelser som ikke er til å kjenne igjen, for den som kom med de.
Det er kun en som er ansvarlig for det som skjedde den dagen for 7 år siden.
Men vi er et helt samfunn som bruker en retorikk som hardner for hvert år og stigmatisering av enkelte grupper i samfunnet.
Og en ansvarsfraskrivelse fra begge sider i politikken, som gir grobunn for hat og håpløshet.
Det er her uttrykket å kalle en spade for en spade kommer inn.
For er det det i alle tilfeller? For vet de fleste forskjell på en spade og et møkkagreip?
Det høres i mange tilfeller ikke slik ut når en hører personer i offentligheten som balanserer på en stram linje med uttalelser som av mange oppfattes som å si det som det er.
Altså kalle en spade for en spade, mens det i virkeligheten er å bruke en retorikk som er nærmere et møkkagreip en spade.
Når vi stadig sprenger grenser, tar på oss offerrollen, hvor ender vi? Hvilket samfunn blir vi?
Empati, samhørighet, forståelse blir fremmedord vi ikke forstår. Det er det samfunnet vi gir videre til våre barn.
Er det slik vi vil ha det?
Jan Nilsen