I formannskapet 31.05.2022 vart det gjort vedtak (F – 71/22) der ein ber om ei sak som gjeld sal av Dragsund bustadfelt til private aktørar. Dette truleg for å unngå ein økonomisk forplikting for sal av tomter til sjølvkost. Men vil det vere ein god idé, og er eigentleg risikoen høg?

Området Dragsund-Myrvåg er attraktivt. Med skule, barnehage, butikkar og andre viktige funksjonar i umiddelbar nærleik. Dette, i samanheng med å vere ein av dei mest sentrale geografiske plasseringar på Søre Sunnmøre, gjer området unikt i høve attraktivitet framover.

Arbeidsmarknaden innanfor ein pendlarveg på 20–25 min vil vere frå Volda til Ørsta i indre – til Larsnes-Fosnavåg-Ulsteinvik-Hareid i ytre.

Eg flytta sjølv til Dragsund frå Volda utan noka tilknyting til bygda, slik fleire har gjort dei seinare åra. Med argument om at alle funksjonar i umiddelbar nærleik kombinert med stor arbeidsmarknad og geografisk sentral plassering, var det ikkje noko vanskeleg val, då det omtrent ikkje var mogleg å oppdrive einebustadtomter eller einebustadar i verken Volda eller Ørsta til ein overkomeleg pris. I dei nemnde kommunane er det ein kombinasjon av sentrumsfokus, manglande tilstrekkeleg kommunal utbygging av bustadfelt og at private utbyggarar som støvsuga marknaden for tomter og ledig areal fører til at folk ser seg om etter alternative område å busetje seg i. I dagens moderne samfunn, der begge partar i fullt arbeid, tel funksjonar i nærleiken saman med korte pendlaravstandar svært høgt i mange si vurdering av kor ein ynskjer å etablere seg. Då er tilgang til einebustadtomter avgjerande. Om kommunen då legg til rette med einebustadtomter til sjølvkost, satsar på området og marknadsfører området Dragsund – Myrvåg, vil dette gjere området til eit svært godt alternativ for å lokke til seg tilflyttarar, skattebetalarar som vil bli buande i området.

Det fell for eigne argument dersom politikarane ytrar seg uroa om det er fare for at tomtene blir for dyre når ein ser tomteprising ved sal frå private utbyggarar. Tomtene vil då sjølvsagt bli dyrare med ein privat utbyggjar, då dei så klart legg på ein betydeleg del påslag for å tene pengar. Dette ligg i saka sin natur, og døme kan ein i all enkelheit leite opp på finn.no ved å gå til tomtesal i Herøy kommune eller andre kommunar kringom.

Til samanlikning, byggjer kommunen og sel tomtene til sjølvkost, som gjer ein totalkostnad for ein familie som ynskjer å etablere seg meir overkommeleg.

Elles viser historia som artikkelen til Vestlandsnytt dreg fram at alle tomter er selde på førre trinn av utbygginga av bustadfeltet, og bortsett frå éi utfordrande tomt, vart alle tomter selde nokså raskt innan eit par år. Så dei nemnde bekymringane for å få selje tomtene i området har historisk vist seg feil.

At kommunepolitikarane vegrar seg for å ta på seg økonomiske forpliktingar er lett å forstå i tider med trong kommuneøkonomi og andre større investeringar for tur. Tilrådinga frå bygg og anleggsutvalet, og dessutan kommunedirektøren, var likevel å tilråde ei oppfinansiering til prosjektet for realisering, og ein må såleis rekne med at økonomien i investeringa og prosjektet er gjennomførbart.

Dersom politikarane likevel skulle selje prosjektet til private utbyggjarar, må dei i det minste stille strenge krav til at det er einebustadtomter med einebustadsoppføring, slik at ein ikkje risikerer at private aktørar med appetitt på høgare profitt får løyve til å byggje det som gir dei mest forteneste. Om det skulle bli tilfellet, vil ein få ein stor ubalanse mellom fleirmanns- og einebustadar i feltet. Døme på dette treng ein ikkje sjå langt etter, då det vest i feltet allereie er ein privat aktør som byggjer ut fleirmannsbustadar i stor stil. Det er ingen godt bevart hemmelegheit at slike private, kommersielle aktørar forsøker å presse inn mest mogleg bustadar på minst mogleg areal for å maksimere profitt. Det kan ein i all enkelheit sjå på plandata for Dragsund bustadfelt på kommunekart.com. Kommunen har då gitt løyve til bygging av betydeleg fleire bustadar og bueiningar enn arealplanen og føresegnene tilseier. Dette med konsekvens at området blir fortetta i forhold til vedteken plan og at bumiljø og trivsel blir forringa, og dessutan at attraktiviteten for ny busetting minkar. Det var vel neppe dette politikarane såg føre seg då reguleringsplan vart vedteken i 1978. Det kjem også fram frå tidlegare utbyggingar av feltet som forheld seg til arealplanen.

Det er einebustadtomer det er behov for i området, og det er det som gir stabilt innbyggjartal for langsiktig busetjing i bygda. For å sitere frå saksframlegget utarbeida av kommuneadministrasjonen: «Det er pr. d.d. fleire tomter under opparbeiding, i privat regi, både eine- og fleirmannsbustadar i forlenging av feltet vestover. Utbygginga vert gjort av eit firma som sel tomter med bygg på, medan kommunen skal selje einebustadtomter. Vi ser på at dette er tilbod som utfyller kvarandre og bidreg til at det samla sett er eit variert tilbod for dei som ønskjer å etablere seg i området».

Om politikarane likevel vel å ta skrittet med å selje prosjektet til privat aktør, må ein stille strenge krav om at det er einebustadtomter som skal seljast i oppdelinga som arealplanen tilseier. Ein vil då oppnå ein viss balanse og på denne måten vil ein skape eit godt, trygt og attraktivt bumiljø på Dragsund som er verdiar kommunen må vareta.