Hilde Iren Sætre om likestilling:

- Jeg er stolt sjømann

Synspunkt

stolt sjømann: Hilde Iren Sætre frå Gursken er skipper på bilferja Kvam. 

Fritt Ord

Offentlige instanser bruker tid og ressurser på å endre og stillingsbenevnelser. Titler som styrmann, rådmann og lensmann skal endres til «kjønnsnøytrale» titler. Mens jordmor og snømann fortsatt skal få amnesti.

Er en slik «språkkamp» virkelig det viktigste for å oppnå best likestilling? Mulig at jeg oppfatter dette helt feil. Men jeg får inntrykk av at det er personer som sitter stille i sine klassiske kjønnsrolle-stillinger som er pådriver for å endre stillingstitler i yrker de ikke har noe kunnskap om.

Blant mine nærmeste arbeidskolleger møter jeg minst negative holdninger i forhold til kjønn. Jo lenger en beveger seg bort fra min arbeidsplass og mitt yrke, desto flere «gammeldagse» holdninger møter jeg.

Uansett om en er kvinne eller mann, så er yrkesvalg mer enn bare jobb og lønn. Når en går inn i et yrke, blir dette en del av identiteten din. Historien og tradisjonene som yrket ditt har gått igjennom, blir en del av deg. En del av yrkesstoltheten din. Kanskje en har forbilder innen sin profesjon. Kanskje en ønsker å strekke seg etter samme stilling som dyktige personer har hatt før deg.

Nå blir denne stoltheten uoppnåelig for mange. Stillingstittelen du strekker deg etter, finnes ikke lenger. Nye titler har ikke automatisk samme ærefrykt og respekt.

Titler som kirurg og kaptein er det nok mange som fortsatt forbinder med menn. Hva skal vi gjøre med disse? Hjelper det at rådmannen kalles kommunedirektør? Direktør er dessverre også ett ord som forbindes med menn. Vil holdninger til kjønnsroller virkelig endres automatisk på grunn av språk? Vil vi anse disse som kjønnsbalanserte stillinger kun fordi navnet er endret?

Nei. Jeg tror vi må fokusere på andre ting for at holdninger skal endres. Det oppleves som en hån at likestillingsdebatten handler om språk og ord.

For meg personlig, så må jeg innrømme at det å tøye litt på tankemønstre og tradisjonelle kjønnsroller har gitt meg noen «kick» i arbeidshverdagen. Jeg valgte selv et mannsdominert yrke som sjømann. Jeg valgte yrkesvei utelukkende på bakgrunn av interesse. Selvsagt hadde jeg gjort meg noen tanker rundt et utradisjonelt yrkesvalg. «Likestillings-kicket» kom mer som en hyggelig overraskelse senere.

Den beste opplevelsen var nok da vi hadde los om bord på Malta. Idet jeg går fra kai utbryter losen: «Is she driving the ship??». En fortreffelig opplevelse! En svært flau los og min kaptein som flirer rått av den akterutseilte losen. Der og da var jeg umåtelig stolt over å være styrMANN og nordMANN.

Nå får jeg ikke lenger være verken styrmann eller sjømann. Kystverkets båter skal fjerne «styrmann» fra sine stillingstitler. Så der frister det ikke å søke jobb. Tidligere hadde vi «sjømannsloven». Denne er endret til «skipsarbeiderloven». For en sjømann som meg, så forbinder jeg «skipsarbeider» med en person som jobber på land, på et verft i skipsindustrien. Fortsatt en tittel som samfunnet gjerne forbinder med menn.

Det var med stolthet jeg leste den gamle sjømannsloven, hvor en hadde egen paragraf for «gravid sjømann». I en historisk mannsdominert profesjon la lovverket til rette for likestilling. Med min enkle humor så var det jo ekstra artig at menn endelig kunne være gravide.

De damene jeg kjenner som har titler med «mann» i seg, bryr seg overhodet ikke om dette. For meg føles det mer krenkende å bli «fratatt» tittelen og kalt noe annet. Som om jeg ikke er verdig.

En slik «språkkamp» for «likestilling» kan rett og slett føre til at likestillingen blir satt tilbake. En kan miste respekten for de sakene som virkelig betyr noe.

Jeg gleder meg til den dagen ingen bryr seg om navnet på stillingen min. Jeg ser frem til at ingen lenger er forutinntatt på hvilket kjønn som «normalt» jobber med hva. Da vil jeg føle vi er 100 prosent likestilt.

Sea-change! Jeg er kvinne og jeg er sjømann!

Jeg vil uansett være stolt sjømann til jeg dør!