Refleksjoner et­ter et valg

- Dette opptrinnet vakte betydelig oppsikt blant de frammøtte, bl.a. av den åpenbare og enkle grunn at her ga Solberg indirekte legitimitet til uttrykte fordommer i regi av sin nestkommanderende, skriv Eimar Hagen mellom anna i dette innlegget.

Illustrasjon: Fritt ord  Foto: Bjørnar T. Sævik

Fritt Ord

Sa­li­ge Bismarck ut­tal­te ved en an­led­ning: «Po­li­tikk er det muliges kunst». Det er mulig Bismarck had­de noe rett i den­ne på­stan­den. Li­ke­vel, undertegnede vil i til­legg  hev­de at «po­li­tikk er det umuliges kunst». Og det­te kan anskueliggjøres ved følgende:

Un­der stortingsvalget for vel seks år siden skjed­de både det nærmest utenkelige og umulige: Det som i ut­gangs­punk­tet var et ver­di­kon­ser­va­tivt par­ti, Høy­re, inngikk et forpliktende sa­mar­beid med det høyrepopulistiske  og op­por­tu­nis­tis­ke Frp. Ved valget i 2013 vis­te Høy­re, un­der Erna Solberg, i prak­sis en ut­vist vil­je til å  for­la­te man­ge av sine prinsipper som er ned­felt i par­t­iets prin­sippro­gram, der det bl.a. heter:

«Høy­re vil bygge sam­fun­net på til­lit til en­kelt­men­nes­ket». Videre heter det i samme pro­gram:

«Sam­fun­net be­står av mennesker med ulik kul­tu­rell bak­grunn. Høy­re mener at mangfold og forskjellighet er en kil­de til ut­veks­ling av idèer, fornyelse og kre­a­ti­vi­tet».

Opp mot det­te står så en av Høyres samarbeidspartnere, Frp, som gjen­nom tiår har tep­pe­lagt offentligheten med ne­ga­ti­ve utspill rettet mot våre innvandrere, og der stig­ma­ti­se­ring av annerledes tenkende mennesker med en annen kul­tur­bak­grunn enn vår egen har blitt et møns­ter. Alt det­te i en eneste hen­sikt: Å skaf­fe par­t­iet velgere.

Et ek­sem­pel på et slikt stem­me­fis­ke blant nors­ke velgere: Like et­ter at valgresultatet i 2013 var klart, ble Solberg spurt av en rep­re­sen­tant for et samlet pres­se­korps om hva hun sy­nes om Siv Jensens bruk av or­det «snik­is­la­mi­se­ring».

Det var da Siv Jensen, som også for anledningen var til stede, bøyde seg fram og hvisket hørbart til Solberg: «Ikke kom­men­ter». Hvilke Solberg heller ikke gjor­de. Det­te opp­trin­net vak­te betydelig opp­sikt blant de frammøtte, bl.a. av den åpenbare og en­k­le grunn at her ga Solberg in­di­rek­te le­gi­ti­mi­tet til ut­tryk­te fordommer i regi av sin nestkommanderende. I til­legg undret man­ge seg over hvem som var regjeringens egentlige sjef der og da.

Året et­ter, i 2014, ved­tok så Solbergregjeringen en hand­lings­plan mot ra­di­ka­li­se­ring og ekst­re­mis­me. Det­te var om­trent sam­ti­dig som boken «Hat­prat» ble utgitt. Forfatteren her,  språkforskeren Anne Bir­git­te Nils­sen, ut­tal­te i  den­ne sammenhengen at ord som «snik­is­la­mi­se­ring» var klart i strid med punkt 26 og 28 i regjeringens egen hand­lings­plan mot ra­di­ka­li­se­ring og ekst­re­mis­me. Som om ikke det­te skul­le være nok:

Erna Sol­bergs par­ti­fel­le, nåværende riks­re­vi­sor Per Kris­ti­an Foss, kom her i sam­tid med følgende betimelig advarsel når det gjaldt Siv Jensens ord­bruk:

«Det­te har vis­se likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i det­te til­fel­let jøder». Foss la til følgende: «Vi må pas­se oss slik at vi ikke ap­pel­le­rer til tilsvarende holdninger over­for andre minoriteter. Vi løser  ikke problemene ved å ska­pe ytterligere frykt, vi må bygge bro ba­sert på det nors­ke sam­funns verdier».

Så spørs det da om Foss sine advarsler blir hørt av sine par­ti­fel­ler, enn si av sine øvrige regjeringspartnere, blant annet KrF. og Venst­re. Beg­ge de to sistnevnte partier brøt for øvrig ved sin inntreden i Solbergregjeringen en   forhåndsgaranti om ikke å gå inn i re­gje­rings­sam­ar­beid med Frp, med de konsekvenser det­te, helt fortjent i et­ter­tid, har fått for både KrF og Venst­re. Det­te ved at beg­ge partiene er so­lid forankret vek­sel­vis over og un­der sperregrensen når det gjelder opp­slut­ning.

Nå var rik­tig nok Knut Arild Hareide & co rakrygget nok til å stå ved sine valgløfter, ved å sig­na­li­se­re på forhånd at han og hans meningsfeller sto ved sine løf­ter om ikke å sa­mar­bei­de med bl.a. Frp. Det­te før­te sam­ti­dig til  sterk kri­tikk fra representanter fra kris­ten­kon­ser­va­tivt hold i KrF, bl.a. på våre kanter. Anklagene gikk her ut på at  Hareide i fjor høst kom med «tirader mot Frp». Dis­se anklagene kom fram i et «in­ter­vju» med Sunn­mørs­pos­ten, der avisens egen medarbeider ikke maktet å stil­le in­ter­vju­ob­jek­tet et eneste spørs­mål, langt mind­re kri­tis­ke spørs­mål. Det hele min­net om et parts­inn­legg, hvilket det ob­jek­tivt sett også var.  Utrolig nok.

Når det så gjelder Hareide og hans for­hold til de kris­ten­kon­ser­va­ti­ve i KrF, så anskueliggjør vel følgende opp­trinn det­te:

15. mars i år skul­le samme Hareide hol­de en tale un­der et møte ar­ran­gert av de før nevnte kris­ten­kon­ser­va­ti­ve. Ar­ran­ge­men­tet går un­der navnet Oslo Sym­po­si­um. I den­ne ta­len benyttet Hareide anledningen til å kri­ti­se­re  Do­nald Trump. Hareide ut­tal­te her bl.a. følgende: «Vi må ta av­stand fra Trump som jevnt og trutt og be­visst lyver .... og som latterliggjør funksjonshemmede og snakker nedsettende om kvin­ner».

Re­ak­sjo­nen på det­te fra sa­len var bu­ing og pi­ping, og selv om Hareide ba om stillhet for å full­fø­re ta­len, så var det­te til li­ten nyt­te. Så kan en undres: Hva forteller det­te om ut­tal­te krist­ne som for­sø­ker å kneb­le det frie ord?  Or­det to­le­ran­se har i den­ne sammenhengen  mistet noe av sin mening, og en undres over om ikke noen av de fram­mø­te un­der Oslo Sym­po­si­um har mis­for­stått ett og annet. En får i alle fall håpe at dis­se som buet på Hareide ald­ri noen gang får uinnskrenket makt.

Så når Bismarck i for­tid ut­tal­te at «po­li­tikk er det muliges kunst», så kan vel alt ovenstående vise at det­te utsagnet er mo­dent for en viss re­vi­sjon.

Og for egen del vil jeg for­mu­le­re det slik: Jeg vet hvem jeg ikke vil stem­me på ved nes­te valg.

Ei­mar Hagen