Ratene på veg opp, men fremdeles store utfordringer

Jeg er glad for at oppturen endelig har kommet, men jeg frykter for fremtiden hvis vi ikke får norske lønns- og arbeidsvilkår på plass med justeringer for de som opererer både i og utenfor Norges grenser, skriv Jan Nilsen.

Jan Nilsen, grunnleggar av Facebook-gruppa «Norske Sjøfolks Fremtid».  Foto: Endre Vorren (arkivfoto)

Fritt Ord

Økningen i ratene i Nordsjøen er den høyesteste siden 2014 på PSV-skip. Det samme gjelder aktiviteten i Nordsjøen som er på høyerere nivå enn de var i  2017 og 2018.

Det finnes nesten ikke ledige klargjorte PSV-skip, mens det fremdeles ligger mange i opplag. Dette er stort sett middels store skip som ikke er egnet for Nordsjøen. Håpet for mange av de vil være utenfor Nordsjøen. Det bygges også svært få nye skip i dette segmentet.

Subsea-markedet tar seg opp. Flere undervannsprosjekt øker etterspørselen i dette segmentet også.

Ankerhåndteringsfartøy har også økte rater, men nivået er mer ustabilt.

Alt i alt er vi nå på det mest positive nivået i offshore på flere år. Og vi ser en økning i etterspørselen etter folk. Det er fremdeles mye vikarstillinger, noe som kan tyde på at det hersker usikkerhet om denne oppgangen vil holde seg. Men vi ser også at noen får seg fast jobb.

Mange som står i startgropen og skal etablere seg med egen bolig og familie, kommer ikke inn på lånemarkedet pga at de ikke har fast jobb. De vet ikke om de har jobb i neste måned. Dermed får de avslag. Dette er bittert for de unge sjøfolkene som har tatt utdanning og sittet mange år på skolebenken. De har kjempet gjennom kadett-tiden for å holde hodet over vannet økonomisk. Så får de ikke fast jobb og kan starte livet som voksen.  

Resten av oss i offshore lever også i uvisshet om hvor lenge vi får holde på med dette. Til tross for høyere aktivitet og rater, så har rederiene gått i minus i så mange år at likviditeten mest sannsynlig er meget lav. Vi er prisgitt at det finnes vilje og ny kapital å sprøyte inn. Ellers vil vi om kort tid se en stor forandring i eierstrukturen. Nye kortsiktige eiere som står klare til å skumme fløten til neste nedtur kommer, og som er varslet fra 2022 til 2025, der det i denne omgang er Nordsjøen som må ta verste støyten. Vi får håpe at det ikke skjer.

Det jeg har skrevet over bekrefter den frykten vi hadde i 2016. Fremover vil vi se en økning i utenlandske  sjøfolk og materiell. Kan ikke norske rederier skaffe folk og matriell, så står utlendingene klare. Uten norske lønns- og arbeidsvilkår, står vi norske sjøfolk dårlig til.

Jeg har blitt beskyldt for å være ensporet og gjentar gang på gang dette med norske lønns og arbeidsvilkår til det kjedsomlige. Det er jeg fullt klar over, men det er den risikoen man må ta når en ser at tiden går fra en.

Tegnene er klare. Den norske merkevaren Hurtigruten  bygger  ekspedisjonsskip og prøver på andre året å strekke grensen for å drive sosial dumping langs kysten. Med velsignelse av Sjøfartsdirektoratet.

Vi ser at norske rederier med underselskap, som etablerer seg på Færøyene, får  komme inn og får kontrakter med Equinor.

Jeg spådde og skrev for to år siden at jeg fryktet norske sjøfolk ikke kunne ta vikarjobben og begynte på land eller i andre segment, og dermed, når oppturen kom, var der ikke nok norske sjøfolk å få tak i. Dermed lå veien åpen for utenlandske sjøfolk. Det ville være en katastrofe for oss hvis det skjedde, og norske lønns- og arbeidsvilkår ikke var på plass. Det er dessverre akkurat det som skjer nå. 

Jeg er glad for at oppturen endelig har kommet, men jeg frykter for fremtiden hvis vi ikke får norske lønns- og arbeidsvilkår på plass med justeringer for de som opererer både i og utenfor Norges grenser. Der er en utfordring som må være med i utarbeidelsen av norske lønns- og arbeidsvilkår.

Norske sjøfolk må nå stå samlet og legge all uenighet og politisk tilhørighet til side i kravet om norske lønns og arbeidsvilkår.

Det er ikke lenger spørsmål om vi trenger det. Eller om det er bedre med proteksjonisme. Den tiden og den diskusjonen er forbi. Det er kun én ting norske sjøfolk og politikere som vil ha norske sjøfolk må ha klart for seg nå: Skal vi berge norske sjøfolk og Norges kompetanse innen den maritime næringen,  må vi handle nå. Og norske rederier må ha hjelp til å komme seg på bena igjen.

Norge som sjøfartsnasjon er avhengig av norske sjøfolk og norske eiere.  Vi kan også fastslå at så langt har kongstanken til Monika Mæland og GIEK, at det skulle være større men færre rederier, spilt falitt. Men vi må uansett berge det som er igjen.

Vi må ikke glemme at sjøfarten er den andre største inntektskilden  til staten. Konsekvensen av en sjøfartsnæring kjørt i grøfta er større enn mange aner. 

Jan Nilsen

Grunnlegger av Facebookgruppen «Norske Sjøfolks Fremtid»