Forvaltning:

"Politikere har ansvar"

Innlegg av Per Sandvik.
Fritt Ord

Det verserer til tider på folkemunne, at den som ikke vil ta ansvar for skikkelig arbeid, kan bli politiker.

For folk flest i det norske samfunnet, oppleves dette stadig mer som en beklagelig realitet.

Personer som stiller seg til disposisjon for valg på den politiske arena, tar på seg et formidabelt ansvar med plikt til å forvalte samfunnets ressurser til beste for Norges befolkning.

På svært mange områder i forvaltningen, ser vi at ansvaret og tilliten som vi har gitt våre folkevalgte politikere, på en lettsindig og arrogant måte ikke blir tatt på alvor og ofte avledet med ett slags retorisk tåkeprat.

Hvis våre folkevalgte ressursforvaltere, ikke har evnen til å oppdage realitetene i de pulserende samfunnsfunksjonene, så må de ta konsekvensen av dette og overlate den fundamentale forvaltningsutøvelsen til intellektuelt beviste personer med reell handlekraft.

Norges befolkning som i antall personer tilsvarer en «middels» storby på kontinentet, er i den unike stilling å være rikest i hele verden når det gjelder tigjengelige kapitalressurser.

Det er til å grine salte tårer av, når vi ser den ytterst destruktive forvaltningen som udugelige politikere utøver i det norske samfunnet.

Det er alvorlig grunn til å undres over hva det er som «styrer» funksjonene i samfunnet vårt og det er helt klart de folkevalgte politikerne ikke utøver nevneverdig innflytelse på dette og at de stort sett har plassert seg på tilskuerplass, mens de applauderer kapitalens iskalde destruksjon av tilbudet til de svakeste.

De samme politikere bevilger skyhøye lønninger og andre fordeler til seg selv, mens «mindreverdige minstepensjonister» stadig blir hetset ved å bli fratatt en stadig større del av de små smulene som de aller nådigst får tildelt av samfunnskaka.

Det er verdt å merke seg at de aller fleste minstepensjonister står bak en langt større verdiskaping for fellesskapet enn noen politiker kan vise til.

Den politiske «styringen» av ressurstilførsel til sykehusene og andre helseforetak, er så elendig at personellet må reduseres, med den følge at de gjenværende blir overbelastet og syke.

Dette fører til at pasientene får redusert kvalitet på behandlingen og går en usikker framtid i møte.

Her er de avsvarlige myndigheter nødt til å søke en nær dialog med ledelsen i helse- foretakene og de tillitsvalgte for å finne fram til et optimalt funksjonsnivå med nok kvalitetsressurser på alle nivåer.

Helseforetakene er ikke kommersielle bedrifter, men livsnødvendige serviceinstitusjo- ner for hele folket.

Det skal derfor brukes økonomiske ressurser i et omfang som gjør den norske helseservice til den beste i verden, der både personell og pasienter strutter av velvære og trygghet.

Norge er et land som flyter over av kapitalressurser og det vil ikke være merkbart på landets økonomi om alle helseforetak og eldreomsorgen rustes opp til det optimale som kan skapes for penger.