Mange av oss fiskarane tinga full pakke ved Hotell Alexandra i Loen, eller ved Hotell Union i Geiranger, nokre gongar reiste vi til eit anna hotell.

Vi havets proletarar leitte etter late og enkle løysingar, når vi endeleg fekk landkjenning og fritur. Tanken på at vi måtte hentast av Røde Kors, eller i verste fall grave oss ned i snøen, var som ein vond draum. Vekevis i kamp med havet, gjorde noko med oss, vi hadde kjempa nok med naturkreftene.

Det var ikkje akkurat ein lågmælt gjeng som steig inn på dei mjuke teppa i hotellresepsjonane. Vi var litt utagerande, og vi oppførte oss nok som om vi eigde hotellet.

Direktørar med gullfarga skilt på jakka, smilte, og bukka oss høfleg inn i heisa, vel vitande om at vi hadde knust sparegrisen. Dersom det var raude tal i hotellrekneskapet ved årsskiftet, var det ikkje vår skuld. Vi prøvde ut i praksis, den økonomiske teorien, om at pengar i omløp, hindrar økonomiske nedgangstider.

Men, vi kosa oss, når vi let våre trøytte fiskarkroppar flyte i bassenget. Då var livet godt å leve, vi hadde det fantastisk kjekt. At vi bidrog til å oppretthalde hotella i bygde- Norge, skriv eg på kontoen for samfunnsansvar.

Mange år etterpå, må eg likevel kome med ei tilståing, det er best å gjere det offentleg. Det var slik då, som no, at har du ikkje med ski på påskeferie, risikerer du folkesnakk og kritiske spørsmål. I påska skal vi nordmenn gå på ski, dermed basta. Vi skal danse oss fram i diagonalgang over kvite vidder, eller ligge vêrfaste bak ein stein, og vente på eit helikopter.

Visst tok eg med meg skia mine på påsketur, eit par av merket Madshus, og to lette stavar – toppmoderne utstyr den gongen. Når eg hadde festa dei på biltaket, kjende eg at samvitet var godt.

Men det vart ikkje skigåing, alle skirenn, vart av ulike grunnar avlyste like før start.

I dag, lenge etterpå, er eg framleis skamfull over at eg aldri vart ein del av den offisielle norske påskeforteljinga. Eg hadde absolutt hatt godt av nokre skiturar, men det blei aldri mi greie, som ungdomen seier. Med visse mellomrom blir vi fortalde at vi vart fødde med ski på beina. Lauslivnad på eit hotell, i staden for skigåing, er på grensa til svik mot fedrelandet.

Bilete vi har på netthinna av ekte norske påsketuristar er nasjonalromantisk. Det er folk som sit ved brunbeisa hytteveggar, i raude anorakkar og solbriller, og som et appelsinar og Kvikk Lunsj. I glaskarmen ligg det ei krimbok, og dersom ein les fort, får ein med seg to mord før kveldsmat.

Påskekrim er faktisk eit heilnorsk fenomen, og dei som har studert saka, hevdar at den skikken skriv seg frå ei hending like før påska i 1924. Då kom det ein krimroman som heitte «Bergenstoget plyndret i nat» Handlinga i romanen, var at Bergenstoget skulle plyndrast natt til første påskedag, som ironisk nok fall på 1.april det året.

Gyldendal forlag som ga ut boka, vart for ivrige, og kjøpte heile framsider i store aviser, som reklame for den nye boka. Med liten skrift stod det at det var ein annonse, noko dei fleste ikkje la merke til. Mange trudde at plyndringa av toget verkeleg hadde hendt, det skapte kaos og forvirring hjå NSB.

Men stemmer bildet som vi har av dei norske påsketuristane, er alle på hytta slik vi kan få inntrykk av?

I 2015 gjorde Aftenposten ei undersøking om nordmenns påskevanar. Den viste at knapt 50 % av folket feirar påska på ei privat hytte. Ca.30 % held seg heime, nokre reiser til utlandet, eller på vitjing til familien. Berre 4% svara at dei feira påska på hotell, eller i campingvogn.

Eg høyrer med andre ord til ein eksklusiv og lite moderne minoritet, som er på kollisjonskurs med det norske folkeeventyret. Men, undersøkinga fortel ingenting om kor mange som har med seg ski på biltaket, men som likevel ikkje går ein meter på ski. Nordmenn vil aldri svare ærleg på det spørsmålet. Eg har trass alt levert ei offentleg tilståing, og saka er heldigvis forelda.

God fredag. God påske!